Venting

Etter middag hos familien Paulsen i Honningsvåg onsdags ettermiddag hoppet vi inn i bilen, Tom, kona, dattera og jeg! De hadde ikke vært på Nordkapp-platået på flere år, så det var nesten så de gledet seg like mye som meg. Vel oppe på en av norges mest populære turistattraksjoner tok vi oss en spasertur rundt på området før vi satte oss ned på kafèen inne på senteret. Så snill som han var, ville Tom spandere en kopp kaffe på den økonomiske romerikingen, men kona hans syntes jeg burde være sporty nok til å spørre betjeningen om jeg kunne få koppen gratis. Det var absolutt ikke noe hun sa for at familien skulle spare på pengene, men hun synes det var en morsom idè. Ja, det var det! Med et smil om munnen stelte jeg meg foran disken og fortalte om turen til de søte jentene bak disken, og visst skulle jeg få kaffe! Sammen med Tom og familien nøt jeg kaffen med godt humør, spent, men i godt håp om at dette skulle gå bra.

Familien fra Honningsvåg tok turen hjemover og jeg var nå på egenhånd igjen! En utrolig deilig følelse av frihet romsterte inni meg. Det låter kanskje litt klisjè-aktig, men jeg måtte bare si det. Jeg kom i kontakt med betjeningen på senteret og fikk anvist teltplass på utsiden av den gruslagte parkeringsplassen, og tuslet ut igjen med sekken på ryggen og gitaren i hånda. Plassen hun hadde fortalte meg om var en åpen slette dekket med våt mose, så jeg valgte heller å sette teltet opp på parkeringsplassen. Der måtte jeg riktignok tilbringe natten på grus, men heller en hard, tørr seng, enn en våt!

Men jeg kunne jo ikke legge meg allerede da. Klokken var bare ni, og flere folk kom kjørende. Iblandt tyskere, finner og franskmenn med kamera rundt halsen, tok jeg en spasertur i grotten nederst i bygget. Innerst i grotten fant jeg en bar, med store vinduer som ga en flott utsikt ut mot havet. Her skulle det smakt med en kald en, tenkte jeg. Men jeg hadde jo ingen penger og bruke. Om jeg så hadde hatt det, ville jeg aldri brukt pengene på en av norges dyreste halvlitere. Forsiktig gikk jeg bort til bardisken og spurte høflig om den kvinnelige bartenderen kunne spandere et glass på meg for senterets regning. Kvinnen sa hun ikke var den rette å spørre, men jeg fikk navnet til sjefen og gikk for å kontakte henne. Den smilende sjefen het Kate og var ei riktig så hyggelig jente. En halvliter skulle de selvfølgelig spandere på meg! Jeg gikk stolt ned til baren igjen, hvorpå jeg nøt et velfortjent glass!

I elleve-tiden flokket det seg med folk ute på klippen. Her kunne det være mulig og tjene inn noen kroner, tenkte jeg og gikk kappgang til teltet for å hente gitaren. Med luen liggende foran meg, spilte jeg en halvtimes tid før fingrene nærmest datt av i kulden! Det var nok ikke mer enn seks grader oppe på platået. Turistene så ut til å være fornøyd med underholdningen, der jeg spilte fire låter om hverandre i den halvtimen jeg stod der. En mann klarte ikke å la dansefoten stå i ro, og måtte bevege seg i takt med strengene. Ei dame kom bort og skjenket opp et glass sjampanje, mens andre knipset bilder og filmet den forfrosne trubaduren. Og etter en liten stund begynte myntene heldigvis å klirre i lua foran meg! På de tretti minuttene dro jeg inn hele 100 kroner og jeg var storfornøyd!

For å varme meg gikk jeg inn i kafèen igjen, og den snille jenta i kafèen lurte på om jeg ikke skulle ha noe å spise. Nei, de 100 kronene skulle jeg spare, sa jeg. Like etter kom hun tilbake og satte to hvite tallerkner ned på bordet foran meg. Både ganen og magen var storfornøyd med kylling og fiskesuppe til kveldsmat. Jeg takket så masse og ga den snille jenta en klem før jeg gikk tilbake til teltet for å legge meg. På grunn av skyer og tåke fikk jeg desverre ikke sett midnattssola. Det ble kaldere og kaldere, men med full bekledning nedi soveposen sovnet jeg allikevel rundt midnatt.

Klokken var ikke mer enn sju da jeg våknet torsdags morgen. Det var veldig kaldt, så jeg ble liggende i soveposen frem til klokken åtte, og startet deretter å pakke ned telt og sekk. Ti på ni var klokka da jeg satte meg på en stein ved utkjøringa av parkeringsplassen. Men det var ikke mange turister som forlot Nordkapp så tidlig! En og annen passerte og ga meg et vink uten tegn til å senke farten på bobilen. Etter to timer, klokken ti på elleve, stoppet endelig et ungt fransk par. De var på tur i en Caravelle, og tilbød meg å sitte bak. De advarte om at de ikke hadde setebelte, men når man har sittet to timer i den kulda, så betyr ikke det noe.

Det franske paret slapp meg av utenfor butikken i Honningsvåg, og jeg gikk til innkjøp av noen rimelige rundtstykker og litt pålegg. Frokosten inntok jeg ved et bord de hadde inne på butikken, før jeg gikk ut på parkeringsplasen. Det har vist seg at det er lettere å få haik hvis man går bort og prater med folk! Og slik gikk det da. Et eldre par fra Honningsvåg var på vei til hytta i Havøysund, så jeg fikk sitte på et lite stykke forbi Smørfjord. Mannen jeg hadde sittet på med fikk øye på en lastebil fra Tine, og gikk bort til sjåføren som han tydeligvis kjente. Og der hadde jeg ordnet meg haik til Skaidi. Fremme i Skaidi tok det meg bare to minutter før to jenter som skulle til Alta stoppet for å ta meg med. Underveis lot jeg meg fasinere av reinsdyrene som sperret veien, men for jentene var dette helt normalt og de lot seg heller irritere av dyrene som senket trafikken. Like før vi nådde Alta ble jeg overrakt en tjuepakning. Jeg er ikke-røyker, men røykpakken kunne komme godt til nytte, som den populære salgsvaren den er.

I Alta ble jeg møtt av farmor som tok meg med hjem på en skikkelig Finnmark-middag: Finnbiff med hjemmelaget potetstappe. Kroppen var sliten og jeg sovnet tidlig på gjestesengen.

Like etter klokken ti i dag morges, stelte jeg meg opp utenfor Statoil-stasjonen i Alta. Målet var Bardufoss. Tiden gikk og jeg ble kald på fingrene. Etter 50 minutter kom det en buss kjørende i min retning. Jeg flirte der jeg sto med tommelen ut i lufta, og tenkte på hvor ironisk det hadde vært om en buss skulle ta med en haiker uten penger. Men så bremset han! Jeg forklarte den hyggelige bussjåføren om turen og han ba meg hoppe inn. Han skulle ikke kjøre hele veien til Bardufoss, men jeg kunne sitte på der hvor folk bytter buss hvis de skal den veien. Den vennlige bussjåføren fra Tromsø fortalte om meg til kollegene sine, og derfor kom jeg meg hele veien ned til Målselv i buss, helt gratis! Jeg hadde til og med blitt femti kroner rikere, etter å ha solgt sigarettene til ei dame på bussen!

Nå befinner jeg meg hos slektninger i Målselv, som har servert meg en nydelig ørret-middag. Det er veldig hyggelig å være på besøk hos slektninger, men jeg får en følelse av at jeg jukser litt med oppdraget. Men det er sjelden jeg er oppe, så jeg vil ikke dra rett forbi. En positiv ting er også at jeg får tilgang til internett så jeg får skrevet, og det er det forhåpentligvis noen som setter pris på!

Busstur