Hei til alle som har fulgt meg på veien, og til dere som ikke har gjort det!

I forkant av haiketuren var jeg på sykkeltur i Spania og Marokko. Denne turen og andre turer kan du lese mer om på min og min venn, Johannes, sin hjemmeside! Det blir garantert flere turer, kanskje noe enda mer utfordrende?

Adressen til siden er www.got2doit.com

Den kan være verdt et besøk for de som er glad i reise, de som er glad i å reisebrev og de som bare er nysgjerrige. Kos deg!

Skål

Jeg sto i hele to timer før ei hyggelig dame svingte inn på bussholdeplassen i Hamar og fortalte at jeg sto på en plass som ikke var den beste, men at jeg heller burde stå langs E6. Høflig spurte jeg henne om hun kun svippe meg bort dit, og hun nølte ikke et sekund.

Ovenfor en rasteplass langs E6 ble jeg ikke stående mer enn femten minutter før en bil senket farten tydelig. Etter litt nølende kjøring svingte den heldigvis inn på rasteplassen. Sjåføren var ei jente fra Tønsberg som hadde vært på besøk hos ei venninne i Hamar. Dermed var jeg sikret hele veien til Skedsmokorset. Vi skravla og lo hele veien, og vi tok til og med en tur innom Espa Boller, hvor jeg for første gang kunne spandere! Etter en hyggelig time ble jeg sluppet av på Shell på Skedsmokorset og gikk opp og over brua for å stelle meg i busslomma.

Det tok noen før minutter før en jevnaldrende gutt stoppet og kjørte meg til Lillestrøm. I nærheten av stasjonen sto jeg heller ikke særlig lenge før to unge menn stoppet og spurte hvor jeg skulle. Fjellhamar, sa jeg, og de kjørte de meg helt hjem til stuedøra!

Etter en tur utenom det vanlige er jeg nå tilbake i en dyp lenestol med min egen pc på fanget! På ti dager har jeg bestått utfordringen å komme seg fra norges nordligste punkt til Fjellhamar uten å bruke en eneste krone av oppsparte penger! Jeg har vært i det ville, kalde, men det storslåtte Finnmark. Jeg har fisket og hygget meg i vakre Lofoten. Det har vært en tur jeg aldri kommer til å glemme. Menneskene jeg har møtt på veien har vært veldig hyggelige, og noen har utmerket seg spesielt!

Anledningen må benyttes til å takke alle som har hjulpet meg underveis. Jeg har tross alt levd på andres gavmildhet og gjestfrihet hele veien. Men det er slett ingen selvfølge at folk skal ta meg med i bilen. Det er aldeles ingen selvfølge å invitere fremmede på middag, fisketur og å tilby overnatting i sitt eget hus! Utallige kaffekopper har jeg fått av personer som ikke har tjent en krone på å slukke kaffetørsten min.

Å vite at noen leser det jeg skriver har også vært til stor glede underveis, og jeg har gledet meg med å dele opplevelsene fra turen! Personlig gir det meg en økt reiseglede, og jeg håper dere som har lest har funnet skriveriene mine interessante og spennende. Kanskje følger dere meg videre en annen gang også, for reiselysten er absolutt ikke slukket enda. Tusen takk!

Siden sist jeg skrev har jeg kommet meg til Hamar. Nå står jeg bak resepsjonsdisken på Quality Hotel, og må derfor være kort i replikken.

Turen fra Støren til Otta, der natt til i dag ble tilbrakt, var en trøblete etappe. Målet for gårdsdagen var egentlig Lillehammer, men da klokken ble halv elleve i går kveld ga jeg opp, og fant veien til hotellet. Jeg fikk et bra rom med dusj og seng helt gratis!

I dag har det derimot gått mye bedre med haikingen, og det tok ikke lang tid før jeg kom til Hamar. Det har blitt spilt inn litt penger, men middagen ble inntatt på et gatekjøkken der jeg fikk en gratis kebab.

Tanken var å ordne en hotellovernatting i dag også, men det er fint ved Mjøsas bredder, så det blir til at jeg slår opp telt om ikke veldig lenge.

I morgen er det hjem til Fjellhamar etter en fantastisk, spennende og uforglemmelig tur.

Det skjedde ikke noe uventet den kvelden jeg var i Steinkjer, så jeg slo opp teltet på holmen under brua nærmest midt i sentrum. Heldigvis ble jeg kamuflert av noen busker, så jeg var nok ikke til bry for urbane trøndere med skinnvest. I løpet av natten gikk luften ut av liggeunderlaget, så det ble en hard start på dagen i den nord-trønderske byen, hvor det ikke var mye å foreta seg en onsdags. Jeg spiste varm havregrøt med firkløversjokolade til frokost, og det smakte faktisk veldig bra.

Mett i magen slo jeg ned teltet og fant veien til E&, hvor jeg stilte meg opp i en busslomme. Busslommen lå like etter en rundkjøring, så bilistene hadde lav fart når de passerte. Noen ga meg tommelen tilbake, andre smilte og noen ga et tegn til at de bare skulle et lite stykke. Jeg hadde nemlig skrevet “T.Heim” på et ark jeg holdt i hånden. Mange skjønner ikke at alle monner drar, og kjører bare rett forbi. Det gikk godt over en halvtime før en melketankbil fra Tine stoppet. Den trønderske mannen hadde henta melk på gårdene og skulle levere melka til en bedrift som produserte tørrmelk. På gulvet mellom meg og sjåføren lå det en boks med plastikkrør på størrelse med forminskede melkeglass. Jeg ble fortalt at det var prøverør som bruktes til å kvalitetssikre melka, og det var veldig fristende å spørre om jeg kunne være til hjelp med den jobben. Men det ble til at vi skravlet i vei om ting som hvertfall ikke hadde noe med melk å gjøre!

Så sto jeg i Levanger. Og da mener jeg i Levanger kommune, ikke sentrum. Langs E6 i Levanger kan det fort bli ensomt, da det ikke er annet å se enn noen sauer og noen åkerflekker. Heldigvis tok det ikke lange stunden før jeg ble plukket opp av et ungt par i nokså sporty bil. Selv er jeg ingen bilkjenner, men prøvde å virke interessert med å spørre om årsmodell og hestekrefter. Paret skulle til Stjørdal, men jeg takket for turen. Etter noen minutter svingte et svenskt par fra Åre inn på bensinstasjonen. De drev et eget kaffebrenneri i Åre, og praten gikk derfor om kaffetyper fra alle verdens kriker og kroker. Det arbeidsomme paret skulle inn til Trondheim sentrum, og slapp meg av på IKEA. Jeg er sikker på at jeg ble passert av hundre biler i løpet av den timen jeg ble stående. Med biler fulle av nyinnkjøte skittentøyskurver og annet inventar forsto jeg at det ville blitt vanskelig å få inn både sekk og gitar i tillegg.

Følelsen av sult trengte seg på, og jeg fant ut at jeg skulle bruke IKEA til det man har IKEA for: Å spise billige pølser. To wienerpølser senere tuslet jeg tilbake utkjøringen av den enorme parkeringsplassen. For første gang på turen ble jeg sittende i veikanten i stedet for å stå. Men det betydde ikke noe for det eldre paret som skulle til hytta si i Røros. De hadde sett meg i veikanten når de kom. Jeg ble sittende på i en time, før jeg hoppet av utenfor Støren Kro. Inne på kroa ligger det kjente Støren Bakeri, og her fikk jeg smisket meg til et wienerbrød og en kopp kaffe. Med kaffe og wienerbrød i magen, og et smil om munnen, plasserte jeg meg med gitaren over skuldra utenfor butikken. Størens innbyggere var tydelig takknemlige og glade for underholdningen, og nesten hver eneste passerende slang noen kroner ned i gitarbagen. Etter halvannen time kunne jeg telle kr 427,50 i mynter og spillejobben var slutt for den dagen. Jeg kjøpte noen pakker med nudler før jeg bestemte meg for å finne et sted å sove.

Ute bøttet det ned i store mengder, og det fristet ikke mye å slå opp teltet. Inne på Støren Hotell fikk jeg ordna meg overnatting i hotellets konferanserom. Med god albueplass sovnet jeg rundt midnatt.

I dag har jeg fått kaffe i hotellresepsjonen, og er snart klar for å finne veien tilbake til E6. Derfra går turen til Lillehammer, som er målet for dagen!

I nesten en time ble jeg stående å vente på haik.

Selv om mannen kjørte for Tine, pratet vi om andre ting enn melk.

Helt av meg selv våknet jeg litt over syv i dag tidlig. Jeg var ganske sulten og gikk derfor inn i hotellrestaturanten hvor jeg hadde blitt lovet frokost. Ferske rundstykker med marmelade skled lett ned sammen med to glass appelsinjuice. Magen ble mett, men kroppen ble trøtt og jeg gikk tilbake til rommet for å sove et par timer til.

I halv elleve-tiden “sjekket jeg ut” av hotellet og gikk tilbake til torvet jeg var kvelden før. Det var betraktelig flere folk der i dag, så jeg satt meg på en benk med gitaren i fanget, med håp om å få nok penger til en lunsj. Det var bare småpenger igjen i lomma, så jeg var nødt til å spille. Selv synes jeg at jeg lagde en munter stemning i den lille byen. Mosjøens innbyggere likte musikken, men det var allikevel et turistpar fra Oslo som sikret meg lunsjen. Bjørn, Ingebjørg og jeg ble stående og prate i et kvarters tid om tunge sekker, skeptiske bilførere og flotte områder i øst-Finnmark. Det hyggelige paret ga meg en kurv med jordbær og en 100-lapp før de ønsket meg lykke til videre på veien. Tusen takk!

Etter å ha kjøpt og spist lunsj stelte jeg meg i en busslomme langs E6. Klokken var ett. Det tok ikke mer enn ti minutter før en lastebil svingte inn på bussholdeplassen, som såvidt hadde plass til den store lastebilen med to vogner. Det luktet ganske stramt, men jeg skjønte hvorfor da sjåføren fortalte meg at han kjørte søppel fra Bodø til Trondheim. Igjen hadde jeg mulighet til å komme meg helt til Trondheim, men målet for dagen var Steinkjer, uten at det var noen spesiell grunn til det. Da vi kom til Snåsa skulle sjåføren ha seg en times pause, og jeg bestemte meg for å finne noen andre å sitte på med. En hyggelig 40-åring fra Grong ba meg bare lempe sakene inni bilen, for han skulle ned til Steinkjer. Hovedsaklig pratet vi om varmepumper og ekteskapsproblemer før vi plutselig befant oss i byen som var målet mitt.

På torvet var det nesten ikke folk, men jeg ble tipset om å spille ved kjøpesenteret, men heller ikke der var det menneskelig aktivitet av betydelig grad. Jeg gikk meg en tur i byen, før jeg fant veien ned til en holme der Snåsavannet renner ut i Trondheimsfjorden. Her kokte jeg meg litt tomatsuppe, men jeg ble ikke noe mettere av det. Tvert i mot. Ganske sentralt i Steinkjer ligger det et typisk gatekjøkken, og jeg ble veldig fristet av lukten som oste ut. Uforberedt gikk jeg bort til luka hvor man bestiller mat, og spurte om jenta på den andre siden av luka kunne spandere et måltid på meg. Hun smilte lurt og sa at jeg skulle få mat hvis jeg spilte en sang for henne. Sulten som jeg var dro jeg frem gitaren med en gang og sang “Gud, hvor du er deilig” for full hals utenfor gatekjøkkenet. Utrolig nok var jeg ikke det minste flau over hva jeg gjorde! Jeg fikk velge hva jeg ville ha. Det ble en 200 grams cheeseburger med pommes frites og ingefærøl. Mens jeg spiste pratet vi i vei om trønderske vaner, for hun hadde heldigvis en god del selvironi. Jeg takket for maten og fant veien til hotellet i byen for å skrive.

Om ikke noe uventet skulle skje, blir natten tilbrakt på holmen jeg har nevnt ovenfor.

Jeg tror jeg skapte god stemning i Mosjøen.

Det vennlige paret fra Oslo ga meg både jordbær og penger.

På båttur

Klokken hadde blitt halv tolv da jeg kom meg ned til Statoil på Fauske. Med store bokstaver skrev jeg “MO” på en pappbit jeg fikk inne på bensinstasjonen. Kvelden før hadde jeg tenkt mye på om jeg skulle ta kystriksvegen nedover, eller om jeg skulle velge det sikreste alternativet og ta E6. Jeg endte opp med det siste, på det grunnlaget at det kun gjensto seks dager til jeg måtte være hjemme. En så fin tur som dette skulle ikke avslutte med at jeg måtte stresse meg hjemover.

På Statoil-stasjonen var det bra med folk, så det skulle nok ikke ta lange stunden å ordne haik. Jeg kom i prat med en hyggelig tysker. Vi utvekslet positive adjektiver om Lofoten og snakket om videre reiseplaner. Han var på vei til Trondheim, og ettersom vi hadde fått såpass kontakt, tenkte jeg hadde han neppe ville ha noe i mot å la meg sitte på et stykke nedover. Jeg spurte rett ut, men tyskeren pekte mot den gule bussen som sto parkert på plassen. Søren, tenkte jeg, men nikket forståelsesfullt til den middelaldrende mannen.

Med skiltet i hånden stelte jeg meg heller i veikanten og smilte det jeg kunne til biler som kjørende mot meg. Det hadde nesten gått en hel time før en mann stoppet. Han skulle hele veien ned til Trondheim og sa jeg kunne sitte på dit jeg skulle. Han tok vanligvis ikke opp haikere, men en kjøretur fra Fauske til Trondheim tar lang tid, og han ville gjerne ha selskap underveis. Praten gikk rundt jobb og diverse idrettsgrener, for mannen hadde vært en aktiv kar i sine yngre dager. Men hadde aldri vært på haiketur! Der og da hadde jeg muligheten til å komme meg helt til Trondheim. Da hsdde jeg vært bare 50 mil hjemmefra. Med tanken på å nyte turen i de flotte omgivelsene her oppe, og for å holde spenningen oppe, hoppet jeg heller av i Mosjøen.

Jeg spurte noen forbipasserende om det fantes et torv i byen, og de pekte nedover gaten jeg befant meg i. Med sekken på ryggen og gitaren i hånda tuslet jeg de 50 meterne bort til det de mente var torvet. Annet enn de tre jentene som satt på benken, så jeg ikke mye annet enn noen lekeapparater og noen butikker som lå langs gata. Det var ikke noe poeng med å ta frem gitaren, og det så ut til at det skulle bli den kvelden jeg måtte ta hull på havregrynsposen, uten noe mer penger i lomma.

At folk er gjestfrie her oppe i nord, var jeg fullt klar over. Hvor gjestfri gikk det an å bli, tenkte jeg. Fra benken jeg satt så jeg rett bort til hotellet “Fru Haugans Hotel”, og tenkte jeg skulle finne ut av det jeg satt og lurte på. Jeg reiste meg opp og beveget meg i normalt tempo bort til hotellet, mens jeg planla hva jeg skulle si til resepsjonisten. Skyvedørene åpnet seg og jeg befant meg inne på hotellet. Rett ut fortalte jeg hva drev med og spurte om de ville være så vennlige og gi meg ly for natten. Med et like stort mil om munnen som jeg selv stod der med, sa jentene bak disken at det skulle fint la seg gjøre! Jeg fikk tildelt et enkelt rom i annekset som hotellet hadde på baksiden av bygget. Fru Haugans Hotel har gitt gjestfrihet siden 1974, og er derfor Nord-Norges eldste hotell. Fra annekset er det bare femten meter til vannkanten hvor det ligger en båt som hotellet har til utlån. Jeg var overveldet over gjestfriheten, da hotellet lånte meg fiskeutstyr og flytevest før jeg gikk ned til brygga og løsnet fortøyningene på jolla. Jeg brydde meg lite om at det ikke ble noe napp, der jeg drev i lav fart utover i sundet. Etter en time snudde jeg båten og kjørte tilbake til brygga mens jeg prøvde å ta noen bilder av de perfekte postkortmotivene som var rundt meg på alle kanter.

Fru Haugans Hotel — Det sjarmerende hotellet som har holdt det gående siden 1794.

Blomstersti — Det var en kort og fin vei fra hotellet og ned til brygga.

Idyll — Båten til hotellet ligger idyllisk til.

Ida

Halv elleve i går morges var jeg på plass utenfor Statoil i Andselv. Jeg hadde igjen 50 kroner fra spillingen på Nordkapp-platået, og pengene var tenkt å gå til innkjøp av en Statoil-kopp, så jeg alltid ville være sikret kaffe på min ferd sørover. Men da ville jeg også være blakk igjen. Helt blakk. Heldigvis tilbød en slektning av meg seg å spandere koppen på meg, så med 50-lappen trygt bevart i jakkelommen og varm kaffe i hånden rakte jeg tommelen ut fra kroppen.

Jeg ble stående langs E6 i 20 minutter. Da kom ei jente fra Fredrikstad kjørende inn på Statoil-stasjonen. Hun var bosatt i Tromsø, men var på vei til festlige lag hos noen venner som bodde like ved Lofoten. I to timer satt jeg ved siden av den livlige jenta med kort hår og tattoveringer på armene og vi hadde en artig kjøretur ned til Kongsvik, to mil før avkjøringen til Løddingen. I nye tjue minutter sto jeg før en mannlig lærer kom kjørende i en bil med kajakken på taket! Han kjørte meg til avkjøringen til Løddingen, og fortalte meg at det sikkert skulle gå greit å få haik videre derfra, ettersom nå kom det også biler som hadde tatt ferge fra Skutvik til Løddingen. Han hadde så rett!

Det hadde knapt gått fem minutter før en familie på seks fra Nederland kom kjørende i bobilen sin, og plukket meg opp. Helt fra Løddingen til Svolvær gikk praten om alt fra matvarepriser til norsk fisk. De var nemlig på fisketur i Norge, og hadde store forventninger til Lofoten. Fryseboksen skulle fylles, og det var hovedsaklig stor torsk de var ute etter. Jeg selv hadde ingen planer om noen fisketur i kanskje norges beste fiskeområde, men det minst ventede skulle skje!

Vel fremme i Svolvær, fant jeg meg en benk på bryggen og tok fatt i gitaren. Foran meg hadde jeg lagt et ark med påskriften “Jeg haiker fra Nordkapp til Oslo uten penger”, og håpet at noen ville sponse meg med noen kroner. På grunn av reisens tidsramme bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle dra lenger ut på Lofoten, men heller dra til Bodø dagen etter. Like ved der jeg satt lå turistkontoret og jeg gikk inn for høre om fergetider. Den informerte jenta viste meg rutetabellen, og jeg kunne lese at hurtigbåten skulle gå klokken fire dagen etter, altså søndag.

Klokken var ikke mer enn fem på ettermiddagen, og med vissheten om fergetiden dagen etter falt jeg virkelig til ro der jeg satt og spilte i solskinnet! Støtt og stadig klirret det av mynter som ble slengt ned i gitar-bagen. Selv om jeg var helt alene, var jeg slettes ikke ensom, men storkoste meg der jeg “satte en stemning på bryggen”, som ei dame sa til meg.

I syv-tiden kom jenta fra turistkontoret ut for å ta seg en pause. Hun het Trine og var oppvokst i Solvær. Trine var ei veldig hyggelig jente og vi satt og pratet noen minutter før hun lurte på om jeg ikke skulle være med å fiske når hun var ferdig på jobb. Overrasket takket jeg selvfølgelig ja til tilbudet og spilte videre mens hun jobbet den siste timen. Sammen kjørte vi til Kabelvåg og fisket fra hennes faste plass oppå et berg. Det beit godt, men vi slapp småseien uti igjen, og nøyde oss med den ene makrellen som jeg hadde dratt i land! Klokken nærmet seg midnatt, men teltet var ikke satt opp. Trine og moren hennes hadde sagt at jeg kunne få lov å bli over på sofaen. Maken til gjestfrihet som jeg møter her oppi nord har jeg aldri vært borti. Jeg ble servert bacalao til middag og multebær til dessert, og sovnet på sofaen et par timer etter midnatt!

Da jeg våknet i dag tidlig hadde jeg bare halvparten av hva billetten til Bodø kostet og satte meg igjen på bryggen for å spille. Etter noen timer kunne jeg veksle myntene til sedler og telte 400 kroner i hånda. Det var enda mange timer til båten skulle gå, så jeg la meg rett ut på et lite platå og leste og sov omhverandre. Det var nesten så jeg gikk glipp av båten der jeg sløvet i solen, men fikk hivd meg på i siste liten. Båtturen tok tre og en halv time og jeg sov stort sett hele veien. Fremme i Bodø fant jeg veien mot Fauske og i løpet av halvannen time banket jeg på døren hos tanta mi. Blir her til i morgen tidlig, men vet enda ikke hvor jeg drar, om det blir E6 eller kystriksvegen. Starter dagen med 100 kroner igjen.

Familien Holland — Den hollandske familien ga meg både pølsesnabb, kaker og en 50-lapp etter et par fremførte låter!

Trine — I flere timer fisket jeg og Trine (23) i Kabelvåg.

Svolvær — Sett fra båten, søndag.

Klokken er straks ti og det er på tide og stelle seg opp igjen. Min grandtante skal svippe meg til Andselv og målet for dagen er Lofoten. Vær snill og stopp om du ser meg!